perspektiv.

OSLO/VENEZIA

2009-09-22T19:18:00.004+02:00

Lenge siden. Nå er det ny by og nye muligheter for undertegnede.
Oslo har foreløpig gitt meg en praktikantstilling på arkitektkontor. Selv om jobben i aller høyeste grad er studierelatert, viser det seg å være en ganske annerledes affære enn skolebenken. Alt kreativt tilhører foreløpig de overordnedes rekker, og jeg har mer enn nok med å lære meg Vectorworks og følge med i svingene når det gjelder ventilasjonssjakter og elsjakter og toalettsisterner. Kanskje ikke det morsomste som fins, men likevel interessant for en nykommer som meg. I tillegg til å hekte meg på noen av Mellbyes fornyings- og interiørprosjekter, får jeg sniktittet litt på hva Lund Hagem sysler med - og dagene på kontoret går helt vanvittig fort.

Over til noe annet.
Jeg var innom DogA søndag for å se arkitektkontoret Diller Scofidio+Renfros videoinstallasjon Chain City, som tar for seg byens autentisitet. Filmen tar publikum med på gondoltur i Venezias kanaler. Det vil si, gondolturer i Venezia 1, 2 og 3. Det originale Venezia forfaller, synker og holder på å bli en ren turistattraksjon istedet for å fungere som en virkelig by. Samtidig dukker det opp idealVeneziaer i kjøpesentra i Las Vegas, Tokyo og Macau. I hver av Veneziaene får vi et innblikk i gondolierens hverdag. Jeg syntes dette var fryktelig interessant.

Tokyo

Las Vegas

Macau

Originalen

Minna & The Robinettes har laget en slags stum Oslo-versjon av prosjektet, +9. Installasjonen viser bilder fra kote +9, 3 meter over det opprinnelige bygulvet - det er her Galleri Oslo, Oslo Plaza, Oslo City og Byporten ligger.

Få vil si at dette området er et autentisk Oslo - alt er anonymt og glir over i hverandre - men store deler av byens befolkning bruker mye tid her. Om dagen, vel å merke. +9 og originalVenezia har altså dét til felles at de begge syder av gjennomreisende mennesker på dagtid. Men mens Venezia holder på å miste sitt autentiske byliv, er +9 et område med faktisk byliv (i moderne form). Venezia har oppstått på en "naturlig" måte og ender sakte men sikkert opp med kunstig byliv, styrt av turismen. Folk vil nok si at +9 er kunstig i utgangspunktet, men området blir på sin side brukt av byens innbyggere.
Så er problemstillingene mange. Er originalVenezia mer autentisk enn +9? Og kan en by defineres som autentisk når det autentiske bylivet opphører? Er alt vi har igjen, et Veneziakonsept? Spiller det lenger noen rolle hvor i verden Venezia ligger? Kan vi ta til takke med en kopi i Las Vegas?
Mange vil sikkert protestere og si noen ord om historiens sus. Jeg er vel egentlig en av dem som sier meg enig i dét. Man får rett og slett ikke den samme følelsen av å sitte i gondol i Venezia 2 som man ville fått i den virkelige byen. Men det handler jo også om hva slags betydning man tillegger et sted og en arkitektur. Et barn vil antagelig synes at det føles omtrent likt i Venezia 1, 2 og 3.

(i en ørliten parantes til slutt vil jeg også trekke en linje til dét at mange mener at dersom det skal bygges nytt midt i eksisterende bebyggelse, bør bygget være så lik den gamle stilen som mulig. Gir en stilkopi nødvendigvis den etterlyste autentisiteten her?)

Ja. Dette blir altfor langt, og jeg klarer ikke tenke mer. Jeg skulle jo egentlig bare fortelle litt om jobben og om utstillingen. Diller Scofidio+Renfro og Minna & The Robinettes vekker altså oppsikt og interessante spørsmål med sine videoinstallasjoner. Jeg anbefaler alle å ta seg en tur til DogA. Om man er i Oslo en gang før 15. november.

EKSEMPEL

2009-08-09T22:08:00.001+02:00

Kommentar om Hamsun-bygget i Hamarøy, tegnet av Steven Holl.

TEGNESAL

2009-08-02T23:14:00.004+02:00

I min innspurtfeber med produksjon!produksjon!produksjon! hamret inn i hodet har jeg ingen gjennomarbeidede tanker å komme med her. Jeg er egentlig redd for å ikke bli ferdig. Fremgangen så langt kan imidlertid sees her.

INSPIRASJON

2009-07-19T21:12:00.005+02:00

I København i vår fant jeg en bok som traff meg midt i magen, slo pusten ut av meg og satt seg fast i ryggmargen min. Store ord for liten bok, tenker du. Men dette er en bok som lar meg tenke store tanker.

"Expanding Architecture, Design as Activism", er en samling artikler skrevet av arkitekter som har dratt arkitekturbegrepet lengre enn HUS. Det er herlig befriende å lese.

Når jeg er ferdig utdannet vil jeg gjøre noe som er nyttig og føles viktig.

ORIGAMI

2009-07-10T17:32:00.007+02:00

Wataru Ito, en kunststudent ved Tokyo University, har laget denne origamibyen. Når utstillingen er ferdig, vil Ito brenne verket.

Bilder ©South West News Service

RELASJON

2009-07-10T11:49:00.005+02:00

I det siste har jeg tenkt litt på forholdet "vanlige" folk/arkitekt.

Jeg innser at jeg ikke har ytt Oslo by rettferdighet når det gjelder det å gjøre en innsats for å få byutviklingsplaner tilgjengelig for folket og åpne for offentlig debatt. Prosjekt Fjordbyen under Oslo kommune har en egen nettside med informasjon à la NLA, og også utstillingen Fjordbyen og Fjordbymagasinet.

Men - jeg lurer på i hvilken grad "vanlige" folk faktisk setter seg inn i dette. Hvor mange "vanlige" som faktisk går på utstillingen og engasjerer seg i diskusjoner i aviser (her tenker jeg helst på papirutgaver, da jeg i det store og hele ikke synes noe om nettavisenes kommentarfelt fordi det gir altfor stort spillerom for ansiktsløse og usaklige følelsesutbrudd) for både ros og ris.
En idé for en dialog kunne selvfølgelig å opprette et arkitekturnettsted med et forum der både "vanlige" folk og arkitekter kan ta opp viktige tema og snakke sammen. Det gjør det enklere for folk flest å delta i diskusjonen, men jeg frykter at det plutselig ender opp som nettopp et nettaviskommentarfelt. Følgen blir at debattens seriøsitet trekkes i tvil - og de som faktisk har noe saklig å si, avstår fra det.

Mitt inntrykk er altså at "vanlige" folk ofte er interesserte i arkitektur. De er iallfall interesserte nok til å dømme nord og ned etter at busstasjonen/biblioteket/svømmehallen/skolen er ferdig - men ikke interesserte nok til å engasjere seg på et tidligere tidspunkt.
Er dette sant - og hva kan i så fall gjøres for at folk blir med i prosessen? Og er det for mye forlangt av "vanlige" folk å ville ha dem til å engasjere seg i arkitekturdebatten? Og hva synes arkitektene egentlig om å opprette en tydeligere dialog? Bør "vanlige" folk heller bare stole på dem? Kompliserer vi bare jobben deres ved å trekke "vanlige" folk inn? Har ikke arkitektene nok å ta hensyn til allerede - lover og retningslinjer, omkringliggende landskap, funksjonalitet, materialer, estetikk, økonomi, ingeniører og byggherrer?

Her var det mange løse tråder. Tror jeg skal tenke litt mer på dette.

KOSELIG

2009-07-09T00:43:00.006+02:00

Om arkitektur og kos: Innspill til en diskusjon om hva som er koselig og hva som er norsk.

Arkitekter får av og til beskyldninger om å være motstandere av ting som er personlig, sjelfullt og koselig. Materialer og dimensjoner, med rommene, følelsene og luktene vi assosierer med dem, kan definere hva som oppfattes som koselig. Min forståelse av begrepet koselig innebærer i tillegg at livet, folkene som bor og setter spor etter seg, skaper det som gjør et sted koselig. Folk lager mønstre, sliter huset mer på noen steder, fyller det med sin verden – skaper hygge.

Følger man dette argumentet, blir det logisk å påstå at man ikke har en felles mal for hva som er ”koselig”. Det er vanskelig å levere et ferdig koselig hus. Kanskje er derfor et minimalistisk hus det mest ærlige å bygge, så kan de som bor der selv prege, fylle med mening. Når arkitekter får kritikk for å være negative til det som er tradisjonelt, og ivrig etter å på død og liv skape noe nytt, stemmer ikke dette med mitt bilde av norsk samtidsarkitektur. Jeg synes tvert i mot jeg ser en sterk bølge av nasjonalisme, og vilje til å lære av tradisjonelle byggemetoder. Det er måten man forholder seg til tradisjonell byggeskikk som er nøkkelen til å diskutere temaet.

Det er ikke slik at for eksempel torvtak er et utelukkende norsk fenomen. Ei heller lafting. Disse metodene å konstruere hus er like typisk i andre deler av Nord-Europa. Lafting er tradisjon i noen deler av Norge, fordi byggeskikk har med tilgjengelige materialer, og klimaskjerming å gjøre. Kunnskap om klimaskjerming, kunnskap om nye materialer – kombinasjonen – gir en ny arkitektur som likevel viser tilbake mot det som har vært før. På en respektfull måte. Det er etter min mening ikke respektfullt å sette opp en laftet hytte med torvtak i for eksempel et kyststrøk der man ikke har hatt egnet treverk å lafte med tidligere, og tradisjonelt har bygget grindverkskonstruksjoner med brakekledning.

Konklusjonen må være at arkitektur er både et svar på sin samtid, sin beliggenhet og sitt mål. Akkurat som måten vi lever på er det.

Laftede ferdighytter fra russisk firma, og Reiulf Ramstads tretårn i Hammerfest

TAKSTUDIE

2009-07-08T09:58:00.001+02:00

DEBATT

2009-07-04T07:48:00.010+02:00

Fantastic Norways hytte på Vardehaugen - en "brakkeby på Nordpolen"?

Annes ferietanker i forrige post er interessante - og jeg er helt enig i at det er svært lite debatt rundt temaet sammenlignet med for eksempel i Danmark. Jeg bestemte meg for å undersøke litt selv, og havnet på arkitektnytt.no der jeg fant et debattinnlegg skrevet av en "legmann". Dette innlegget (hvor forfatteren åpenbart er i harnisk over norske arkitekters klossearkitektur) førte meg videre til Dagbladets kåring av Norges viktigste moderne hytter. I kommentarfeltet er det en god del mennesker som sier sin mening - men som det er vanskelig å ta seriøst, i likhet med de fleste kommentarer som måtte dukke opp på dagbladet.no. Likevel innser jeg at dette kanskje er stemmen til "folk flest" - eventuelt de som skriker høyest. "Folk flest" elsker å ytre seg i øst og vest -og helst på internett- om hva de syns er pent eller stygt. Arkitekturdiskusjoner blant legfolk blir dermed som regel svært begrensede, men det behøver ikke være slik! Mitt ønske er at kommentatorene gjør en større innsats for å nyansere diskusjonen i stedet for å undergrave den ved et enkelt pent eller stygt. At folk setter seg mer inn i situasjonen, i løsningene. Stiller gjennomtenkte spørsmål. Hva er god arkitektur? Og hvorfor mener jeg at denne og denne og denne arkitekturen er dårlig?

Så er jo det det evige spørsmålet: Hvem er det egentlig som har rett til å bestemme hva som er god eller dårlig arkitektur? Arkitektene? Og har de i så fall enerett på dette?
For det første: JA. Arkitekter har rett til å bestemme hva som er god eller dårlig arkitektur - men dette er da også et resultat av en i utgangspunktet femårig (og etter hvert livslang) utdannelse der man både diskuterer med, lytter til og lærer av andre arkitekter og brukerne av arkitekturen. Arkitektur er helt klart et subjektivt tema og legfolk kan mene pent eller stygt ut fra et bilde, men det vil som regel være en bredere enighet blant arkitekter om arkitekturen er god eller dårlig, og hvorfor den er det. Arkitekter og designere er flinke til å forestille seg kvaliteter ved et bygg uten å faktisk ha vært der fordi de er trent i det - mens mange legfolk antagelig har problemer med dette. Dermed ender det med pent eller stygt.
For det andre: NEI. Arkitekter har ikke enerett på å uttale seg, slik de gjerne hadde tidligere. Arkitektene skal ikke bare avfeie mennesker som har andre meninger, de bør tvert imot imøtekommes og lyttes til fordi de kan gi verdifulle bidrag til debatter om bygg.
Dette bringer meg tilbake til innlegget på arkitektnytt.no og kommentarfeltet i dagbladet.no – skal arkitektene alltid ta folks klager og innlegg til etterretning? Nei. Alle kan ikke få det slik de vil. Arkitektur er et område alle har et visst grunnlag for å si noe om, men det er tross alt arkitektene som sitter på ekspertisen (og brukerne av bygget innehar selvsagt også svært viktig informasjon). Og selvfølgelig skal ikke folk være redde for å mene noe, men grunnlaget for en offentlig ytring bør helst være mer solid enn bare stygt. Kom med konstruktive innspill - da er det også lettere å bli tatt seriøst, som i alle sammenhenger. Når det er sagt, mener jeg også at vi absolutt mangler forum som arkitekter deltar i og som samtidig er åpne nok til at også legfolk føler at de kan være med i diskusjonen. NLA (som lar innbyggerne i London ta del i utviklingen av byen) er et godt eksempel på et slikt forum.

Og når det gjelder synseren som skrev innlegget på arkitektnytt.no, sporet for min del dette blogginnlegget hans definitivt av hele debatten.

MONOPOL

2009-07-04T01:30:00.002+02:00

Ferietanker.

Hvem skal få mene noe om arkitektur i Norge? Tendensen synes å være at det kun er arkitekter som tør å uttale seg, og de få som gjør det, henvender de seg gjerne til andre arkitekter. Språket er internt. Sjeldent mener arkitekter noe på en arena som er tilgjengelig for mange. Og i disse forumene er diskusjonstemaene begrenset. Bjørvika-utviklingen? Samlokalisering av Nasjonalmuseet? Turistveiprosjektet?

Arkitektur er så mye mer!

I Danmark har det blitt lett for mange å mene mye om arkitektur. Propagandarkitekter som Bjarke Ingels og hans "group" skaper debatt og inviterer alle. I København kan man melde seg på nyhetsbrev og få oppdateringer på arkitektur- og planlegging i byen. Byutvikling er en felles agenda. Boligplanlegging likeså. Forhold på arbeidsplassen har mye å gjøre med arkitektoniske kvaliteter. Energibruk i bygninger er både et spørsmål om arkitektur og brukerens instilling.

Alle som opplever/ bruker/ ser/ føler omgivelsene, har noe å si om dem. Men ingen lager en ordentlig diskusjon.

FREDAG

2009-07-03T19:42:00.003+02:00

...først føler vi litt på skala. Høyde/dimensjoner.

Skissemodell 1 - abstrahert rammekonstruksjon

Skissemodell 2 - tyngre uttrykk

Skissemodell 3 - en slags kombinasjon av ramme og tyngre boksdel

Siden jeg sitter på tegnesalen og jobber helt alene, blir det mange ensomme diskusjoner i mitt eget hode - og en brøkdel av tiden føler jeg at jeg overhodet ikke har grep om det jeg driver med. Denne posten er vel egentlig nyttigst for meg og bare meg, i og med at jeg dokumenterer for meg selv at jeg faktisk har gjort noe.

Gjennom litt skissemodellering har jeg funnet ut at jeg mer eller mindre ubevisst har bestemt at formspråket til anlegget, vinkler på vegger og tak og lysinnslipp er det jeg ønsker å legge vekt på. Jeg har vel først og fremst vært opptatt av å finne et konstruksjonsprinsipp som gjør det mulig for meg å gjennomføre det formspråket/uttrykket jeg har sett for meg fra et tidlig stadium, fremfor å bevege meg i andre retninger når det gjelder konstruksjon.
Det er antagelig ikke den beste måten å gjøre det på, men nå begynner jeg å få dårlig tid. Jeg må bestemme meg for hva slags anlegg jeg vil oppnå - og gjøre dette så helhetlig/helhjertet som mulig. Så får det bare bli som det blir.

(foreløpig trekker jeg paralleller mellom den overordnede planen og treskjæring: alt begynte med et stort stykke tre som dekket hele tomten, og etter hvert skar jeg ut biter av trestykket slik at det ble dannet bygninger - og rom mellom bygningene. Se forrige bloggpost for å forstå.)

SKISSE

2009-06-23T14:03:00.004+02:00

Jeg sitter med prosjektet og vet ikke helt hvor/hvordan jeg skal fortsette. Jeg sliter med å finne et konstruksjonsprinsipp, siden anlegget har vært i massivtre (à la Brendeland&Kristoffersen eller Helen&Hard) i hodet mitt helt fra begynnelsen. Og balsaboksmodellene mine hjelper ikke akkurat på kreativiteten. Det kan godt være at jeg ender opp med massivtre til slutt, men nå er det nok på tide å løse litt opp i boksene/skivesystemet og tenke litt mer konstruksjon. Jeg innser at jeg på et eller annet tidspunkt har utviklet en slags aversjon mot ordene søyle og bjelke, og det er det jo absolutt ingen grunn til.

Tilbake til tegnebordet.

JAPANSK

2009-06-22T13:59:00.003+02:00

hhstyle.com/casa
tadao ando

xxxx studio
mount fuji architects

LABYRINT

2009-06-17T08:52:00.004+02:00

Labyrint av Isabelle de Beaufort og Bernard Ramus
Cordes-sur-Ciel, Frankrike

(om man har en diger tomt til overs, hvorfor ikke lage labyrint?)

REFLEKSJON

2009-06-15T13:06:00.012+02:00

Enda et semester er over, kullet mitt har levert inn eksamensoppgavene sine og sensorene Cathrine Vigander og Ingerid Helsing Almaas har rost og kritisert og diskutert i samarbeid med veilederne våre. De har snakket om verdier og arbeidsgleden som helt tydelig ligger til grunn for prosjektene. De har snakket om universell utforming, energi og miljø, konstruksjon, trapper og snert.

Jeg har ennå ikke fullført prosjektet mitt. Av den grunn har jeg fulgt sensurgjennomgangene flittigere enn vanlig, siden jeg får verdifulle tips til min egen oppgave - og det å bare være en betrakter setter tankene litt i sving.
Oppgaven var St.ARK - å gi Stavne Gård et nytt anlegg hvor rusmisbrukere får arbeidsopplæring gjennom drift av snekkerverksted, bilverksted, syverksted, printshop, kantine og butikk som selger brukte materialer og inventar. For å komme i gang med prosjektet i februar arbeidet vi med StartBox. Her skulle vi gjøre et forsøk på å definere våre verdier og komme ett skritt nærmere vår egen ”arkitektmentalitet”. Dette er jo selvfølgelig en viktig del av prosjektarbeidet – men det som slår meg er at disse (idealistiske) tankene lett kan forsvinne i alt mylderet når prosjektet virkelig tar av og man begynner å tenke på ventilasjon og solstudier og isolasjon og om formspråket er vågalt nok – eller kanskje for vågalt? Og i neste omgang: om strekene på planene er tykke nok, kanskje snittet ikke formidler tydelig nok hvilke materialer som er brukt. Viser vi ikke nok av det livet som skal foregå, eller viser vi så mye liv at det blir rotete? Skal vi bruke skissemessige forestillingsperspektiver eller bruke datarenderinger?

Jeg er ikke på dette siste stadiet ennå, men jeg merker at jeg allerede nå begynner å bli litt for opptatt av hva sensor til slutt måtte mene om den ene eller andre detaljen. Jeg blir nødt til å stille meg selv spørsmål som ”Gjør jeg det jeg vil nå, eller utformer jeg ut fra hvordan jeg tror sensor vil ha det?” Og har jeg alltid de opprinnelige verdiene i bakhodet, husker jeg alltid på brukerne av bygget, er jeg sensitiv nok? Og holder jeg styr på alle ballene i luften?
Det er lett å bli forvirret og frustrert – men etter 3 år på dette studiet vet jeg at det er naturlig. Jeg vet også at alle går gjennom stort sett det samme. Likevel er sensuren en bittersøt greie – man vet aldri om sensor er med på notene når det gjelder formen på det ene eller andre bygget eller om de liker fremgangsmåten og tegningene man har brukt for å formidle sluttresultatet. Man vet aldri om sensorene liker de photoshoputklippede menneskene i forestillingsperspektivet, eller om de henger seg opp i et hjørne som ser litt feil ut i plan. Man kan ha fått gode signaler fra veileder hele veien og likevel ende opp med å bli ubehagelig overrasket på sensuren. Prosjektet blir alltid et hjertebarn underveis i prosessen, og det er utrolig tøft å oppleve slakt etter alt arbeidet som har blitt investert.

Konklusjonen her (og om det i det hele tatt er noen konklusjon eller om dette bare er klaging over studenttilværelsen) er uviss, men jeg tror det i prosjektprosessen gjelder å komme inn i en slags modus der man hele tiden er i stand til å gå tilbake til utgangspunktet og se på hvilke intensjoner man hadde da. En av veilederne våre mente at om man bestemte seg for et konsept for anlegget – f.eks ”Sommerfugl” – måtte man gjøre dette fullt ut både i form/overordnet oppbygging og infrastruktur. Man ville med andre ord få alle svarene fra dette bestemte konseptet. Jeg kan være delvis enig i dette, men jeg vil heller bruke det med ordet ”intensjon” snarere enn ”konsept”. Om man er tro mot de opprinnelige intensjonene med prosjektet, kommer mange av svarene av seg selv - eller etter litt diskusjon.

(og om prosjektet til slutt skulle vise seg å ikke falle i smak hos sensor, har man iallfall beholdt gløden/gleden til den muntlige presentasjonen er over)

bilder av flyt - prosjektarbeid fra ark5/byplanlegging

REPARERE

2009-06-14T15:50:00.010+02:00

Dispatch Berlin

/ Skala / Snert / Stil

(Jeg tester bloggen)

START

2009-06-14T14:36:00.000+02:00

Arkitektur fra to arkitektstudenters synsvinkel.

Vi jobber med innholdet.